Forfatternavnet og andre gåter

Alexandre Dumas d.e.(1802-70) er verdensberømt for sine romaner om de tre musketerer og Greven av Monte-Cristo. Disse fortellingene ble på samme måte som denne Lars Gude-krimen skrevet som føljetonger.

Etterspørselen etter Dumas føljetonger, som kom ut i diverse franske aviser, ble etter hvert så stor at Dumas organiserte en hel romanfabrikk der en hel rekke forfattere jobbet sammen om å skrive fortellinger under hans navn. Den mest kjente fabrikkarbeideren til Dumas var Auguste Maquet.

At et forfatternavn rommer mer enn en forfatter er et kjent fenomen ikke minst fra antikkens dager. Både når det gjelder forfatteren Homer og legen Hippokrates dreier det seg om flere ikke helt samtidige forfattere som har blitt blandet sammen under et navn.

At forfatternavnet ikke svarer til den virkelige forfatterens egennavn er vanlig også i dag. Det utgis jo stadig bøker under såkalte pseudonym. Men at det utgis en bok uten at man har et navn på forfatteren overhode – det høret til de ytterste sjeldenhetene.

Da det franske forlaget Plon i 1996 skulle utgi et manuskrift som tilsynelatende hadde dumpet ned på skrivebordet hos dem fra en helt ukjent forfatter, nemlig den korte styggvakre teksten Det Lilla sa, valgte de å utgi boka under forfatternavnet Chimo som egentlig er navnet til hovedpersonen i boka. Alt for å slippe å utgi den under betegnelsen; anonym forfatter.

Det er rett og slett noe urovekkende med en bok som ikke har en forfatter. Den franske idehistorikeren Michel Foucault sier i et berømt essay, som på norsk heter Hva er en forfatter? at vi bare kan tolerere en slik bok dersom forfatternavnet erstattes med en gåte. Altså er det likevel noen bak verket. Vi vet bare ikke hvem det er.

Forfatterens navn har mange funksjoner, og Foucault nevner flere. Navnet gir oss en viss pekepinn på hva vi kan forvente av stil og litterær kvalitet. Det sier også noe om hvilken holdninger og ideer som ligger bakom et verk. Forfatternavnet forteller også noe om tiden og konteksten teksten er skrevet i. På denne måten kan vi si at forfatterens navn kan brukes til å sortere og klassifisere ulike tekster.

I tillegg peker forfatternavnet på hvem som er eieren av åndsverket. Dette er relativt sett noe nytt. Tanken på at en forfatter eier en tekst, og at teksten må ses som et produkt, ja sågar, en salgsvare er ikke mye eldre enn to hundre år gammel.

På internett i dag kan det virke som om vi har en glidning tilbake mot tiden før tanken om åndsverket, der fokuset ligger vel så mye på aktiviteten å skrive som på produktet skrift. Det mest nærliggende eksempelet er kanskje Wikipedia.

Internett har kanskje også blitt det endelige gjennombruddet for den anonyme forfatteren, eller i det minste for pseudonymet. Mange av bloggenes brukernavn, avatarer og alteregoer lever egne liv her inne uten å nødvendigvis ha så veldig sterk tilknytning til den virkelige eieren. Mange bruker nettet for å uttrykke tanker og ideer de av gode eller dårlig grunner ikke vil stille seg bak. Noen gjør det av feighet, noen gjør det av nødvendighet og mange gjør det av ren lekenhet.

Likevel står forfatternavnet kanskje sterkere i dag enn noen gang før. En av årsakene til det er helt sikkert den stadig mer aktive markedsføringen av bøker som forlagene driver. Et klart bilde av dette får vi ved å sammenligne dagens bokomslag med dem fra noen tiår tilbake, før boklubbene virkelig begynte kjøret.

På de fleste eldre bøker er forfatternavnet og bokas tittel skrevet med omtrent samme størrelse og font. Mens i dag ruver forfatteren i lekkert design sentralt på forsiden. Bokas tittel står kanskje tilfeldig henslengt i et hjørne.

Forfatteren har blitt en merkevare sier vi. Dette er morsomt parodiert i Erlend Loes tredje bok, der forfatternavnet Loe har blitt omdesignet og presentert som bare L med en sirkel rundt. Kim Hjorthøys omslag til andre Erlend Loe bøker leker som kjent også med populære merkevarer som Brio og Tine melk.

Også bak Bloggslakt, Baby! Og de andre bloggene som utgjør denne Lars Gude-krimen står det minst en forfatter, og om dette "vi", som vi til nå har presentert oss med, rommer mer enn en forfatter og hvem det er gjenstår å se.

Vi oppfordrer alle til å prøve å finne det ut. Kanskje vil det også føre oss et stykke på veien til å finne ut hva som skjedde med Guro Bruun Hansen.