Hurra vi har blitt anmeldt

Ikke av politiet, med av andre nettsteder. Nettfortellingen om Lars Gude har fått omtale på disse stedene på internett:

Pondus.no
Eirik Newths forfatterblog
Wyatting
Slaraffenland

Den siste er jo mildt sagt tvilsom ettersom forfatteren av Slaraffenland plutselig har begynt å figurere i denne krimen som en litt distre tannlege. Kan det rett og slett være han som skriver hele fortellingen om Lars Gude? Det åpner jo for mildt sagt underlige litterære konfigurasjoner. Og hvem er i så fall vi?

Hva tro dere?

For eventuelt nye lesere

Det begynner å komme lesere til saken om Guro Bruun Hansen. Det syntes vi er hyggelig.

For dere som er nye her tar vi en rask instruksjon og en oppsummering så langt:

Denne Lars Gude krimen leser dere ikke på et sted, men på mange blogger som på en eller annen måte er knyttet til saken. Sannsynligheten er stor for at det vil dukke opp flere blogger underveis i Lars Gudes etterforskning. En skarp leser vil kanskje til og med finne en del stoff før ham.

Hovedbloggen, der fortellingen fortelles kronologisk omtrent som i en vanlig krim, heter: Hva Skjedde Med Guro Bruun Hansen. Lars Gude forteller her om etterforskningen sin, og han håper at dere lesere vil komme med tips til ham. Vær gjerne med på leken og gi tips som kommentarer til innleggene.

Bloggen du leser nå er en samleside med masse stoff, refleksjoner og fordypning i temaer som på en eller anne måte angår saken eller denne spesielle fortellerformen.

Her er saken så langt:

Den 29. August forsvant Guro Bruun Hansen fra hjemmet sitt. Lenge kunne det virke som om hun hadde rømt frivillig eller hadde begått selvmord. Et kredittkortkjøp av en togbillett i Oslo gjorde imidlertid saken komplisert.

Lars Gude innleder et noe ubetenksomt forhold til Guros venninne, Mona Singsaker.

Etter noen chilihete netter med Mona Singsaker har plutselig funnet av føttene i fontenen på torget i Horten satt saken til Lars Gude i et helt nytt lys.

Nå virker det mye mer sannsynlig at Gude jobber med en tung kriminalsak.

Men er det føttene til Guro Bruun Hansen de unge jentene fant på vei hjem nattestid, eller er dette et blindspor? Privatdetektiv Lars Gude og hans oppdragsgiver Anthon Bruun kan bare vente på at politiet skal gjøre jobben sin.

I mellomtiden er spørsmålet hvordan Lars Gude og Mona Singsaker skal forholde seg til hverandre nå som bestevenninnen til Mona i verste fall kan være død.

Alle venter i spenning på Lars Gudes neste innlegg på bloggen: Hva skjedde med Guro Bruun Hansen

Forfatternavnet og andre gåter

Alexandre Dumas d.e.(1802-70) er verdensberømt for sine romaner om de tre musketerer og Greven av Monte-Cristo. Disse fortellingene ble på samme måte som denne Lars Gude-krimen skrevet som føljetonger.

Etterspørselen etter Dumas føljetonger, som kom ut i diverse franske aviser, ble etter hvert så stor at Dumas organiserte en hel romanfabrikk der en hel rekke forfattere jobbet sammen om å skrive fortellinger under hans navn. Den mest kjente fabrikkarbeideren til Dumas var Auguste Maquet.

At et forfatternavn rommer mer enn en forfatter er et kjent fenomen ikke minst fra antikkens dager. Både når det gjelder forfatteren Homer og legen Hippokrates dreier det seg om flere ikke helt samtidige forfattere som har blitt blandet sammen under et navn.

At forfatternavnet ikke svarer til den virkelige forfatterens egennavn er vanlig også i dag. Det utgis jo stadig bøker under såkalte pseudonym. Men at det utgis en bok uten at man har et navn på forfatteren overhode – det høret til de ytterste sjeldenhetene.

Da det franske forlaget Plon i 1996 skulle utgi et manuskrift som tilsynelatende hadde dumpet ned på skrivebordet hos dem fra en helt ukjent forfatter, nemlig den korte styggvakre teksten Det Lilla sa, valgte de å utgi boka under forfatternavnet Chimo som egentlig er navnet til hovedpersonen i boka. Alt for å slippe å utgi den under betegnelsen; anonym forfatter.

Det er rett og slett noe urovekkende med en bok som ikke har en forfatter. Den franske idehistorikeren Michel Foucault sier i et berømt essay, som på norsk heter Hva er en forfatter? at vi bare kan tolerere en slik bok dersom forfatternavnet erstattes med en gåte. Altså er det likevel noen bak verket. Vi vet bare ikke hvem det er.

Forfatterens navn har mange funksjoner, og Foucault nevner flere. Navnet gir oss en viss pekepinn på hva vi kan forvente av stil og litterær kvalitet. Det sier også noe om hvilken holdninger og ideer som ligger bakom et verk. Forfatternavnet forteller også noe om tiden og konteksten teksten er skrevet i. På denne måten kan vi si at forfatterens navn kan brukes til å sortere og klassifisere ulike tekster.

I tillegg peker forfatternavnet på hvem som er eieren av åndsverket. Dette er relativt sett noe nytt. Tanken på at en forfatter eier en tekst, og at teksten må ses som et produkt, ja sågar, en salgsvare er ikke mye eldre enn to hundre år gammel.

På internett i dag kan det virke som om vi har en glidning tilbake mot tiden før tanken om åndsverket, der fokuset ligger vel så mye på aktiviteten å skrive som på produktet skrift. Det mest nærliggende eksempelet er kanskje Wikipedia.

Internett har kanskje også blitt det endelige gjennombruddet for den anonyme forfatteren, eller i det minste for pseudonymet. Mange av bloggenes brukernavn, avatarer og alteregoer lever egne liv her inne uten å nødvendigvis ha så veldig sterk tilknytning til den virkelige eieren. Mange bruker nettet for å uttrykke tanker og ideer de av gode eller dårlig grunner ikke vil stille seg bak. Noen gjør det av feighet, noen gjør det av nødvendighet og mange gjør det av ren lekenhet.

Likevel står forfatternavnet kanskje sterkere i dag enn noen gang før. En av årsakene til det er helt sikkert den stadig mer aktive markedsføringen av bøker som forlagene driver. Et klart bilde av dette får vi ved å sammenligne dagens bokomslag med dem fra noen tiår tilbake, før boklubbene virkelig begynte kjøret.

På de fleste eldre bøker er forfatternavnet og bokas tittel skrevet med omtrent samme størrelse og font. Mens i dag ruver forfatteren i lekkert design sentralt på forsiden. Bokas tittel står kanskje tilfeldig henslengt i et hjørne.

Forfatteren har blitt en merkevare sier vi. Dette er morsomt parodiert i Erlend Loes tredje bok, der forfatternavnet Loe har blitt omdesignet og presentert som bare L med en sirkel rundt. Kim Hjorthøys omslag til andre Erlend Loe bøker leker som kjent også med populære merkevarer som Brio og Tine melk.

Også bak Bloggslakt, Baby! Og de andre bloggene som utgjør denne Lars Gude-krimen står det minst en forfatter, og om dette "vi", som vi til nå har presentert oss med, rommer mer enn en forfatter og hvem det er gjenstår å se.

Vi oppfordrer alle til å prøve å finne det ut. Kanskje vil det også føre oss et stykke på veien til å finne ut hva som skjedde med Guro Bruun Hansen.

Chili con carne alla Mona Singsaker

Mona Singsaker, som aldri har satt sin fot på det amerikanske kontinentet, laget en skikkelig kraftig chili con carne til Lars Gude.

Det hun ikke visste var at dette vekket helt spesielle minner hos den rustene detektiven.

Lars Gude reiser egentlig ikke mye, om det ikke er for å oppspore en bortrømt tenåring, eller finne et barn som har blitt kidnappet av sin mor eller far og ført til et land med uklare juridiske forhold.

De få gangene han har reist på ferie, har det vært til Latin Amerika. I Mexico by traff han en gang en ung kvinne som het Santa Maria del Cruz på heksemarkedet Sonora i Mexico by. Hun forførte ham med heksekunsten å koke en god chili og sin slanke mexicanske midje. Den ferien kom han seg aldri ut av byen til stillehavstrendene slik han hadde tenkt. Ikke fikk han sett mye annet av byen heller, ikke annet enn Santa Marias knøttlille og hete leilighet hvor de svettet og sov i en haug med puter på gulvet. Før han reiste fridde han til henne, men hun sa nei.

Lars Gude reiste hjem til Norge med en lengsel han aldri helt ble kvitt.

Mona Singsaker laget chilien sin på denne måten:

Trekk en passe mengde svinekjøtt, gjerne koteletter, helst med en del fett, sammen med gulrøtter og løk på svak varme, med passe mengder vann, i timesvis.

Et par timer før servering, koker du opp bønner, helst svarte, friloles negros. Disse har ligget i bløtt i et døgn eller der omkring. Etter de har fått et oppkok heller du av kokevannet og slipper bønnene oppi gryta med kjøttet, slik at alt får putre i fellesskap.

På ett eller annet tidspunkt underveis freser du store mengder hakket chili, hvitløk og andre godsaker i en panne og heller oppi sammen med litt kakao.

Smak til med salt, og server når alt har kokt godt sammen til en seig, fin grøt.

Hvordan Santa Maria del Cruz laget sin chili er det ikke lenger noen som vet. Hun døde av lungebetennelse for fem år siden.

Lars Gudes bilde av håndveska til Guro Bruun Hansen

Lars Gude tok et bilde av håndveska til Guro Bruun Hansen med mobilen sin. Antagelig visste han at den kom til å havne hos politiet som bevismateriale, noe som betydde at han ikke fikk se den igjen. Det store spørsmålet er selvfølgelig hvorfor Guro hadde med seg en annen veske når hun forlot hjemmet sitt den 29. september.

Les om funnet av håndveska i hovedfortellingen.

Relativitetsteorien og internett

Albert Einsteins innføring i relativitetsteorien som ble skrevet som en oppsummering av hans to berømte teorier, den spesielle og den generelle relativitetsteorien, er blitt kåret til en av verdens mest betydningsfulle bøker av en jury bestående av mer enn hundre professorer, som ingen av dem var fysikere. Dette sier tydelig at tekstens betydning strekker seg langt utover svarte tavler med uleselige kråketær i kritt.

Vi skal ikke på noen som helst måte forsøke å forklare relativitetsteorien fra grunnen av. Til det er vi ikke smarte nok (eller kanskje for smarte), og har dessuten ikke plass til det. Vi syntes likevel vi bør vie litt tid til boka som er Lars Gudes favorittlektyre.

Den spesielle relativitetsteorien som Einstein klekket ut i 1905 beskrives i verdens kanskje aller mest kjente ligning.

E=mc²

Her står E for energi, m for masse og c står for lysets hastighet.

Denne teorien fikk betydning for vår forståelse av en hel rekke fysiske fenomener. Vi skal ta en liten kikk på to viktige konsekvenser av relativitetsteorien.

For det første innbærer den at selv den aller minste lille ting, som et atom, kan innholde enorme mengder energi. Dette beskrives jo godt i det norske ordet atomkraft. Og nettopp i kjernefysikken finner vi gode bevis på at Einstens teorier stemmer.

For det andre betyr den at en hvilke som helst gjenstand vil vokse i masse desto høyere fart den har – umerkelig i normale hastigheter – men i det gjenstanden nærmer seg lyshastigheten vil den også nærme seg en uendelig masse. Dette beviser derfor at det ikke er mulig å overskride lysets hastighet.

Så hva har dette med internett å gjøre? Kanskje ingenting, men vi fikk lyst til å leke litt med tanker.

Den spesielle relativitetsteorien er en kort tekst på noen titals sider og det er jo kanskje i seg selv en god illustrasjon på ideen om at noe svært lite kan inneholde enorm kraft. At pennen er mektigere en sverdet visste jo allerede Edward Bulwer-Lytton i 1838.

I vår web 2.0 verden kan vi kanskje si at den latente kraften i ordet virkelig har eksplodert til noe som minner om en kjernekrafteksplosjon, og – for å trekke inn den andre parallellen til relativitetsteorien - med den stadig økende hastigheten på linjene har internett vokst til en nesten uoverskuelig masse.

Man kan stille spørsmålet hvordan skal en stakkar finne fram til det som betyr noe?

Her kommer den generelle relativitetsteorien inn i bildet. Den handler om gravitasjon. Her beviser Einstein at gravitasjon er et resultat av krumninger i rommet. Når et større objekt tiltrekker seg et mindre er det fordi det skaper en krumning i rommet som påvirket det andre objektets bane og fører det mot seg.

I den norske bloggsfæren er det forsøkt å skape et gravitasjonsenter i portalen Sonitus og samleblogger som for eksempel forfatterbloggene.no Store blogger, med mange og gode innlegg som Hjorten uttaler seg om ting han ikke har greie på og Vampus verden, greier også i kraft av sin masse å skape de krumningen i verdensveven som skal til for å trekke til seg små og store bloggere i interesseområdet rundt.

Om du for tiden svever litt formålsløst rundt i bloggsfæren og syntes ting kanskje mest av alt minner om tiden like etter Big Bang, kan du derfor håpe at gravitasjonskreftene kanskje snart vil trekke deg inn i banen til en riktig god blogg.

Bare pass deg for sorte hull.

Dikting, men ikke forbannet løgn

”Skal du ljuge må du gjøre det sånn at folk skjønner at du ljuger” sa Mona Singsaker til Lars Gude i en diskusjon om fiksjon i bloggsfæren.

At det kan ta litt tid før fiksjon forstås og aksepteres i et nytt medium viser blant annet Orson Wells beryktede radioinnspilling av navnebroren H. G. Wells klassiker The War of the Worlds. Folk som hørte hørespillet på radio i 1938 trodde faktisk at jorda ble angrepet av Mars og panikk spredte seg.

Da vi begynte denne bloggen hadde vi ikke egentlig noen oversikt over hva som fantes av fiktive blogger på nettet. Det har vi fremdeles ikke.

Det er jo en kjent sak at det finnes en masse seudonymer, tvilsomme blogginnlegg, røverhistorier, vandrehistorier, halvsannheter og tull og tøys i bloggsfæren, men blogger som helt åpent fremstiller seg som oppdiktede, altså virkelige fiksjoner er det vanskeligere å finne. Men de finnes.

En forholdsvis interessant krimhistorier på engelsk heter The Dionea House.

I tillegg til dette finnes det en hel rekke fiktive privatdetektiver med egen hjemmeside eller blogg. En god oversikt over dette finner dere på Viritual Murder.

En norsk privatdetektiv med egen plass på nettet er Varg Veum.

Det finnes også en del hjemmesider som er utformet som et slags spill der leseren er detektiven. Noen av disse finner du her.

http://www.crimescene.com/
http://www.homicidethegame.com/
http://www.suspicionofmurder.com/crime/e/book11.htm

Vi er usikre om det finnes noe på norsk.

Folk som skriver skjønnlitteratur på nettet i Norge publiserer dette som regel i litteratur og diktforum av typen dikt.no.

Blogger har derimot vært aktivt brukt for å skrive og få tilbakemeldinger på bøker i mer tradisjonell forstand, og kvalitetsblogger som for eksempel Revolusjonært roteloft benytter seg ofte av litterære virkemidler som dramatisk dialog.

Vi har selvsagt heller ikke glemt alle forfatterbloggene både de under og utenfor paraplyen forfatterbloggen. Her forekommer det ofte innslag av ren skjønnlitteratur bland de mer vanlige essayistiske innleggene.

Likevel venter vi på at flere skal benytte seg av mulighetene som finnes i dette mediet til å skape fiksjoner som lever på en ny og annerledes måte enn i bøker og på film. Det mest interessante spørsmålet er kanskje likevel, hvordan man i et medium som har et frynsete rykte for usannheter, presenterer en åpen fiksjon? Noe som er dikting men ikke nødvendigvis forbannet løgn.

Er det noen som vet om gode fiktive blogger så vil vi gjerne høre om dem.